TILLATER DU KJØP, ELLER DRIVER DU MED SALG?

Jeg har fått nye vinterstøvler. Hurra, det er så morsomt. Og, lett var det ikke! I enkelte butikker er det bare uendelig vanskelig å få kjøpt noe. Det forundrer meg. Jeg mener, selv om de ikke lever av meg alene så er det vel greit med alle som bidrar? Altså, jeg kommer inn, ser meg litt rundt og finner et par jeg liker.
- Har du disse i min størrelse?
Nei, damen ser ned på noe bak disken.
- Får dere dem inn igjen?
Nei, hun kikker ikke opp.

Hm, neivel. Jeg setter den utvalgte tilbake på plass og leter litt til. Lapikas..hi hi, nostalgi, men ikke lyst. Høye hæler, fint, men ikke for meg. Se her, disse er nesten identiske med de jeg ville ha aller først. Tilbake til disken.
- Har du disse i min størrelse?
Nei. Litt oppgitt i stemmen nå. Litt, -makan -til-mas-stemme.

Neivel. Leter litt til. Finner enda et par jeg synes er ok. Disse står på et bord med massevis av
esker under seg. Jeg titter på eskene og ser at ingen av dem har min størrelse trykt på.
Men, på bordet står det et par i min str. Nok en gang til kassen.
- Har du disse i min størrelse? Det finnes ikke flere under bordet......
Nei, da har vi dem ikke.
- Ok, men kan jeg få kjøpt de som sto utstilt da?

Og tenk, det fikk jeg. Gikk derfra med følelse av å ha nedfelt et bytte uten at jeg egentlig i utgangspunktet hadde tenkt å fange, nedfelle noe som helst.

UTRIVELIG TYNN.
Når skal man egentlig legge seg opp i hvor tynne folk er? Eller, skal man legge seg opp i det? På treninga hvor jeg går, trener det også en jente på .....tja... kanskje 25 år. Jeg kjenner henne ikke og jeg vet ikke hva hun heter, men vi er på "nikk" siden vi tross alt har trent sammen lenge. Hun har aldri vært tykk og tidlig i høst var hun blitt superslank. Oi, så tynn du er blitt, sa jeg til henne i forbifarten, du vet, med ganske mye anerkjennelse i stemmen. Mitt ideal er tynn, og hun var ekte tynn. Jeg syntes hun så flott ut. Kanskje litt for tynn, men jeg hadde ikke hatt et sekund i mot å se sånn ut. (Neida, jeg er ikke stolt av å tenke sånn, men det er nå sånn det står til mellom ørene mine). Saken er at nå er hun ikke bare tynn, hun er anorektisk tynn. Og jeg sier ingen ting. Bare ser på klærne som henger. Skal man si noe? Gjøre noe? Eller hva?

EN HELT UFARLIG PUS.


Man skulle jo ikke tro det var mulig, men kattepusen har fått operert ut alle tennene sine. Med unntak av de lange hjørnetennene. De står igjen. Nærmest til pynt, og kanskje litt for at han skal beholde siste rest av tøff maskulinitet. Ballene ble tross alt fratatt ham for flere år siden. Han har en tannsykdom som gjør at tennene går i oppløsning inne ved tannkjøttet, noe som selvfølgelig gjør forferdelig vondt. Ja, også luktet han vondt. Eller det luktet av munnen hans, i alle fall. Stygg stank stod opp fra lyserød munn. Ja, og så måtte han til dyrlegen og trekke alle de mange skarpe. Stakkars pusil. Vi var nokså bekymret for hvordan dette skulle gå, men vetrinæren beroliget oss og sa at joda, han kan spise tørrfor og alt annet vi måtte tilby ham. Og, det gjør han. Spiser. Riktig nok ikke alt vi tilbyr ham, men han er glad i laks, fett fra kyllingbryst og røkt skinke. Ja, og "godt i boks", som er all mulig hermetisert kattemat. Men, aller best liker han å lige pal i kurven foran oven å ikke gjøre et slag. Bare være deilig pus.

TESTRESULTATER. Jeg liker tester. Synes egentlig det er litt flaut å innrømme det, men jeg liker det. Er vel redd for at det skal oppfattes som selvopptatt, (hvilket det jo på sett og vis er), eller bare litt dumt. Men altså, jeg liker det. Så, da jeg kom over "Hvilken leder er du egentlig?", måtte jeg bare ta den. Dette ble resultatet:


Altså, jeg kunne ha blitt både moder Theresa og Hitler, Gandhi, Albert Einstein og Saddam Hussein, men endte altså opp med John F. Jeg som har tatt avstand fra den, i mine øyne, litt glatte amerikaneren, som kanskje til og med, tok livet av Marilyn Monroe. Ja, ja liker det rross alt bedre enn om jeg hadde vært Saddam.

Testen finner du her : http://similarminds.com/leader.html

FØRTIÅTTE TIMER I ITALIA. 6.NOVEMBER



Det er naturligvis grenser for hva man rekker å se av Italia når man bare skal være der i to døgn, men det er allikevel mye man kan oppleve. Vi dro fra Sandefjord til Pisa torsdag morgen, og satte ben på italiensk brostein et par timer senere. Pisa er ingen stor by, mindre en Oslo, og skryter ikke av noe særlig annet enn et skjevt tårn. I mine øyne har byen mye mer. Vakre bygninger, flotte broer som elven Arno flyter sakte under, skulpturer, fresker, malerier, vakre ringeklokker, massevis av scootere, små koner og pizza, for å nevne noe. Kan man ønske seg mer, jada naturligvis, så dag to bestemte vi oss for å ta toget til Firenze. Byen ligger omtrent 8 mil fra Pisa, det koster en femtilapp og tar en times tid med tog.

Davidkopi.
I Galleria dell'Accademia står Michelangelos David. Utenfor galleriet sto massevis av mennesker i kø for å se ham. Dersom man bare har noen timer i Firenze er det synd å kaste bort noen av dem i davidkø. Trist, men en trøst er å se skulpturen på Piazza della Signoria, (en utendørs skulpturpark), hvor kopier av kjente skulpturer står utstilt. Ja, ikke bare kopier forresten, her står også Ammannatis Neptunfontene som Michelangelo hånlig kalte "sløsing med bra marmor". Herkules, som også står her ble beskrevet av Cellini som "en sekk meloner". Fy så stygge de var mot hverandre! Litt morsomt er det også, da.

Duomo.
Duomogruppen er så vakker at du kan få tårer i øynene. Kuppelen er enorm, og omtales som et vidunder innen renessansearkitektur og ingeniørkunst. Det smekre klokketårnet er 84 meter høyt, 414 trapper opp til vakker utsikt over røde takstein og gule murer. Nydelig. Må samtidig innrømme en ikke ubetydlig svimmelhet og liten redsel der oppe på toppen av høyt klokketårn. Nede på plassen beveger menneskene seg som bittesmå fargeklatter mot grå bakgrunn. Javel så har det stått i 600 år, men vil det vare? Vel nede kan man trøstespise en svart sjokoladebit med mandler til 90 kroner kiloen. Aldri så galt, også videre.

HALLOWEENSAMVITTIGHET

Jeg liker ikke Halloween. Er ikke begeistret for gresskar, og unger i polyesterkostymer. Synes det er en uting med tiggende barn i følge med utkledte foreldre. Hva er egentlig galt med romjul, og julebukker? Hvorfor kan ikke de samme snørrungene komme tuslende i nisseluer og selbuvotter 26. desember, ha røde roser i kinnene, store barneøyne og synge en og annen julesang? (Kanskje særlig den om å være fire år og redd for bikkjer. Selv om akkurat det med hundene får passere med et skuldertrekk. Hva har hundene gjort som gjør at de ikke fortjener å tasse gatelangs en stille romjulsaften?) Hvorfor skal vi adoptere den amerikanske kulturens geipende grønnsak og tilgrising av annenmanns eiendom dersom ikke pøbelyngelet får det som de vil? Pføy tenkte jeg, og bestemte meg med det for å ikke kjøpe så mye som en twist til tiggerunger i heksedrakt. Ja, og så ble det kvelden for alle helgnene, så når mørket krøp innover kjøkkengulvet stålsatte jeg meg, og ventet med stive nakkemuskler på det uunngåelige. Og ganske riktig, det tok ikke lang tid før små, tuslende føtter og hviskende stemmer hørtes utenfor. Lave skygger danset i gårdsplassen, og jeg var ikke tøffere enn at jeg sendte en av hustandens andre medlemmer til vindfang og utgangsdør. Feigt? Ja, selvfølgelig, og attpå til blodig urettferdig for den som måtte fronte småtroll med skrikmaske på snei. Men, akkurat den delen av mine utallige svake sider skal jeg ta for meg på skikkelig vis en annen dag. Fra mitt lyttende gjemme kunne jeg ikke høre ordene, bare stemmene. De var tynne, litt uartikulerte og ganske søte. Jeg hørte beklagelsene, og skuffelsen til gresskarmonster i rød regndress. (Fikk beskrevet utseende post knask eller knep).
Det var hjerteskjærende. Trist. Nesten vondt. Følte meg nesten som et monster selv. En voksen, kjip halloweengledesdreper stappfull av dårlig samvittighet. Vet ikke om det er riktig å la mine aversjoner mot overtagelse av amerikansk kultur gå utover nabolagets alen lange. Håper de kommer tilbake i romjulen med tomme poser som kan fylles til randen.